I Astrid Runde Saxegaards kunstneriske univers befinner man seg i limbus mellom det allment gjenkjennelige og det dystert fremmedartede. I møtet med hennes kunst trekkes man således inn i et mentalt assosiativt landskap som i det ene øyeblikket bringer frem velkjente og gjerne humoristiske minner fra felles kulturarv og egen barndom, men som i det neste forløser underliggende og langt mer foruroligende tankebilder. Vekselvirkningen mellom det gode og det vonde ligger latent, og årvåkent vurderer man hvorvidt det er fornuftig å møte Saxegaards kunst med den emosjonelle garden nede. Muligheten for at også egne og til dels fortrengte historier rokkes ved er så absolutt til stede. Noe nølende trer man likevel inn i den forlokkende surrealistiske verden det inviterer til - der slagskyggene ligger avventende på lur.

Bakgrunn: Tradisjonsbrudd og levd liv

Saxegaard er utdannet ved Statens håndverk- og kunstindustriskole, nå Kunsthøgskolen i Oslo, og avsluttet sine studier med hovedfag i tekstil i 1996. Underveis i utdannelsen skulle et studieopphold på Island vises seg å bli en viktig læringsperiode. I møtet med sagaøyens mennesker, natur og særpregede kulturelle lynne fant Saxegaard mye av den inspirasjon som har preget hennes videre fordypning i tekstilmediets mange muligheter. I korthet handlet impulsene fra Islandsoppholdet om å sette sammen eller inkorporere tilfeldig funnede objekter av ”levd liv” i nye, tekstilbaserte konstellasjoner. Riktignok kom interessen for bruken av objekter i kombinasjon med tekstil bare tidvis til uttrykk de første årene etter utdannelsen. Under tiden har imidlertid denne innfallsmetoden modnet og i stadig større grad kommet til anvendelse som et bevisst valg fra kunstnerens side. Per i dag handler det derfor ikke så mye om tilfeldig funnede objekter, men snarere om en nitidig søken etter ting som synes å ha den rette iboende kvalitet.
I motsetning til den tradisjonelle forståelsen av tekstilkunst som vev og stofftrykk, må Saxegaards kunstneriske praksis betegnes å tilhøre det mer eksperimentelle, utvidete felt - der særlig objets trouvés, altså det funnede objekt, danner grunnstammen i formspråkets uttrykk.

Hovedsakelig arbeider Saxegaard med storskalerte veggtekstiler. Disse kan som oftest betegnes som assemblager, ettersom tredimensjonale elementer føyes til den todimensjonale flaten. I tillegg til veggbaserte arbeider uttrykker hun seg også gjennom installasjons- og objektkunst. I denne sammenheng innlemmes ofte andre medier som tegning, foto og video. Også bruken av tekstfragmenter inngår i uttrykket. Mens tidligere arbeider gjerne innehadde en avklaret symbolbruk der særlig hjerteformer og kors utgjorde et gjennomgangstema, er dette de senere årene erstattet med en åpen og mer fabulerende symbolisme. Dreiningen viser en kunstner i kontinuerlig utvikling, der både den mediale tilnærming og innholdsmessige fortolkning gis stadig friere tøyler og sterkere brodd.

Materialbruk og prosess: Det styggvakre

Med utgangspunkt i kasserte tekstiler og objekter, som eksempelvis parløse sokker, en rosa morgenkåpe i boblenylon fra 1960-tallet, en sliten boa eller en ødelagt dokke, finner Saxegaard både sitt råmateriale og sine kunstneriske ideer. Det som vanligvis defineres som utdatert, utslitt og kitchy umoderne hegner denne kunstneren om som verdifulle funn. Hennes samlerinstinkt avspeiler en følsomhet for objektets iboende historier av levd liv. Interessen for det autentiske og taktile, at noe rent fysisk har vært i bruk og innehatt en funksjon i det virkelige liv, er av betydning. Samtidig understreker det mediale valget av utdaterte tekstiler og objekter en bevissthet som strekker seg ut over egen nostalgi, i det gjenbruket også kan forstås som en protest mot det kommersialiserte forbrukersamfunnets bruk og kast-mentalitet.
Det å samle på glorete, overdekorerte tekstiler og andre såkalt ”smakløse” ting er for Saxegaard også en øvelse i å akseptere et noe ambivalent forhold til den mangslungne definisjonen av estetikk. Mye av det man finner i hennes atelier betegner hun selv som så stygt at det påkaller et direkte fysisk ubehag. Men nettopp ved å utfordre sin egen estetiske toleranse forløses de ideer som til syvende og sist manifesteres i hennes kunstneriske uttrykk.

Å skape nye visuelle ytringer ved hjelp av funnede objekter er utfordrende og møysommelig. Den idébaserte prosessen og det endelig materialiserte verk må derfor ses som kunstnerisk sidestilte og likverdige verdier. Gjennom en intuitiv og møysommelig tilnærming vekkes ideene til live. Tekstiler og objekter settes sammen og bearbeides slik at nye og gjerne uventede historier vokser frem. Underveis med eksperimentering, prøving og feiling stiller Saxegaard spørsmål om hvilke virkninger de ulike konstellasjonene frembinger. Hva skjer når man skjærer ryggen av en gammel hagestol i støpejern? Hvilke historie forteller det slitte setet og de rustne, vaklende stolbeina i det hagemøbelet transformeres til en rosa puff med et klitorismotiv brodert på puten? Hva skjer når en oransje camping-presenning fra 1970-tallet får funksjon som bordduk av i dag, eller når et skittent dukkehode innhylles i vattert polstring? Og sist men ikke minst; hvilke opplevelser forløses når disse fragmentene av levd liv, av kulturelle referanser, ulike stilepoker og ulike sosiale kodekser stilles sammen i en og samme installasjon?

Innholdsforståelse: Uro, tabu og eksistensialisme

Saxegaards kunstneriske uttrykk kan betegnes som både kakofonisk surrealisme og humoristiske tablåer, men ser man nærmere etter innehar de fleste arbeidene en uttalt narrasjon med alvorstynget kraft. Her settes søkelys på velkjente problemstillinger som omhandler både personlige erfaringer og mellommenneskelig interaksjon i utvidet perspektiv. Her problematiseres blant annet møtet mellom høy- og lavkultur, brutte forventninger mellom familiegenerasjoner, avstandstaken i videreføring av kulturell arv, forløsning av tabubelagte temaer, samt en overordnet sosiopolitisk identitetsproblematikk. Den kjente litteraturkritikeren Barbara Johnson har fremhevet at farger, former, motiv og figurer virker ”som trojanske hester” som kan gi helt andre assosiasjoner enn dem kunstneren selv har vært klar over. Saxegaards multifaseterte arbeider kan i denne sammenheng forstås som bærere av utallige og differensierte historier alt etter hvilke referanser betrakteren selv bringer med i møtet med verkene.

En av kunstens ikonografiske hovedlinjer handler om å kombinere det velkjent trygge med noe underliggende urovekkende. Som en av de fremste eksponentene for denne formen for psykologisert dualisme innen et tekstilbasert uttrykk står den franske kunstneren Annette Messager (f.1943). I liket med Messager finner man hos Saxegaard en tilsvarende og gjennomgående interesse i det å fordreie den innholdsmessige betydning fra det tilsynelatende gjenkjennelige til en annen og mer ladet virkelighetsforståelse. Mens Messager problematiserer brennbare temaer som fysisk og psykisk undertrykkelse av barn gjennom pretendert avvæpnende og barnlige tøydukke-installasjoner, gjenkjennes en samsvarende kontrast i Saxegaards kritiske refleksjoner omkring kjønnsproblematikk og kvinnens seksuelle frigjøring. Det tidligere verket Kaleidoskop (1997) kan her trekkes frem som et eksempel på hvordan diamentrale motsetningspar, som trygt-utrygt og frihet-ufrihet, stilles sammen i kontrastfylt friksjon. Installasjonen som på avstand gir inntrykk av å være en pertentlig damegarderobe fra 1950-tallet, er ved nærmere ettersyn blondeundertøy, nattkjoler og dynetrekk sydd om til store kvinnebryst og mannlige kjønnsorgan. Objektene, som er trengt inn i et klesskap, henger fra kleshengere som slappe, ironiserende relikvier fra den postmoderne kjønnsdebatt. Gjennom til dels humorisketiske virkemidler transformerer Saxegaard på denne måten det ufarlige og familiære til betent problematikk - der kvinneliv og kjønnsliv settes på agendaen til fornyet, potent debatt.

Valget av det tekstile medium, samt den innholdsmessige vinklingen som omhandler en kjønnsrelatert tematikk danner en fellereferanse i de fleste av Saxegaards arbeider. Dette setter hennes kunstneriske praksis i relasjon til feminismeorientert kunst, der seksuell frigjøring og kjønnsproblematikk har utgjort et viktig omdreiningspunkt. Likevel er det snarere en personlig motivasjon i det å utforske tabubelagte områder i nær kulturell kontekst, og altså ikke en generell politisk-feministisk holdning, som danner motivasjonen og fortolkningsrammen i denne kunstnerens prosjekter. En parallell til denne holdningen finner man hos den engelske kunstneren Tracy Emin (f.1963), som er kjent for å bruke nettopp eget liv og dertil hørende livserfaringer som råmateriale i kunsten. I den banebrytende installasjonen My Bed (1999), som består av Emins egen seng og dertil hørende soveromstilbehør, illustreres svært personlige opplevelser som tap, sykdom, fertilitet, unnfangelse og død. Hos Saxegaard står den personlige, men ikke nødvendigvis den private, motivasjon tilsvarende sentralt. Det kunstneriske uttrykket blir på denne måten utledet av det egenerfarte - det som kunstner har kjent og følt på egen kropp. Den overordnede tanke i det å tilegne brukte tekstiler og andre objekter en sterk symbolkraft synes å danne et sammenfallende trekk hos Emin og Saxegaard.

Bruken av speil utgjør et annet gjennomgangstema i Saxegaards installasjoner. Speilet kan forstås som en effektfull metafor og påminner om at kunsten vi møter faktisk handler om hver og en av oss. Forsøket på distanse blir vanskelig i det vårt eget speilbilde fremstår som en materialisert og fysisk del av verket – betrakter og verk fusjoneres og blir med andre ord til ett. Likevel er gjerne bruken av speil først og fremst et avgjørende symbolsk virkemiddel for kunstneren selv. Dette fremkommer i det hennes egne erfaringer fra oppvekstmiljøet på Nordvestlandet ligger som en understrømmende og også uttalt motivasjon i arbeidene. Gjennom referanser til hjemlige verdier og moralske normer gjenspeiler således arbeidene et behov for utforsking, frigjøring og definisjon av eget, selvstendig jeg. Samtidig kan arbeidenes innholdsmessige problemstillinger sies å være av universell og allmenngyldig karakter i det disse legitimerer ett hvert individs behov for en egendefinert karakterutvikling. Det kan i denne sammenheng være relevant å trekke en parallell til en samtidig norsk kunstner, som med tilsvarende røtter fra Nordvestlandet er kjent for nettopp å skape kunst med referanser til egen bakgrunn og herkomst, nemlig Per Inge Bjørlo (f.1952). Mens Bjørlo anvender et maskulint og til dels brutalt formspråk av eksempelvis grovsveiset metall og splintret glass, finner man et mykere uttrykk og en mer feminin materialinteresse hos Saxegaard. Differansen i ekspressivitet peker på det faktum at Bjørlo synes å ta et eksplisitt og tidvis ganske voldsomt oppgjør med egen sosiokulturell arv, mens Saxegaard snarere er opptatt av å stille mer indirekte, undrende og filosoferende spørsmål omkring samme tematikk. Saxegaard feller med andre ord ingen dom. Arbeidene legger ingen entydige konklusjoner for dagen, men viser i stedet gjennom intrikate koder og symboler til historier som både avdekker og skjuler den intenderte betydning. På denne måten inneholder verkene både kompleksitet og åpenhet, der eventuelle og endelige konklusjoner overlates til betrakter.

Hvem, hva og hvor du kommer fra er parametere som preger de flestes liv på godt og vondt. I Saxegaards arbeider er det nettopp eksistensialismens grunnsetninger som problematiseres og som gir arbeidene styrke og allmenn relevans.

Astrid Runde Saxegaards seneste arbeider vises i utstillingen ”KRYPTO” hos Norske tekstilkunstneres galleri, SOFT, i perioden 20. oktober til 9. desember 2007.

Janicke Iversen

Kunsthistoriker