I dagens samtidskunst ser man en fornyet interesse for den materielle kulturarven som tradisjonelt forbindes med det kvinnelige, private og hjemlige. Man finner en tendens til at disipliner som tidligere ble stigmatisert som kunsthåndverk nå integreres i et mangfold av uttrykk, hvor interessen for gjenstandenes etnografiske og antropologiske historie er fremtredende.

Siden 2000-tallet har man sett en oppblomstring av interessen for det tekstile mediet som blir presentert i nye og overraskende sammenhenger, ofte inspirert av retninger som Arte Povera, Pattern & Decoration Movement og postminimalismen. Samtidig finner man en økende bevissthet rundt mediets egen historie relatert til den norske kunsthistorien. En annen tendens som gjennomstrømmer retningen er anvendelsen av det dekorative og kitsch som gir et kritisk blikk inn til tingenes skjebne relatert til konsumpsjon, kjønn og det avfallet kulturen støter fra seg som utdatert og ubrukelig. Intensjonen med utstillingen I Tråd med tiden er å ta pulsen på disse tendensene gjennom å presentere fire kunstnere hvor den estetiske og konseptuelle tilnærmingen utfoldes gjennom svært ulike perspektiver, men som samles i dialogen rundt det håndbårne, sanselige og rommet.

Interessen man finner for den materielle kulturen som spores i utstillingen kan fortolkes som en reaksjon mot den estetisk tilbakeholdne nykonseptualismen som dominerte nittitallets kunstscene. Konseptkunsten utviklet seg på 1960-tallet med Joseph Kosuths (f. 1945) tekstbaserte verk som var fundamentert i Marcel Duchamps (1887-1968) utvikling av readymades, der den skapende prosessen ble underlagt ideen, noe som resulterte i en redefinering av håndverkets betydning som en vesentlig del av kunstbegrepet. Selv om nykonseptualismen forholder seg langt mer positiv til det visuelle enn 60-tallets konseptkunstnere, er mange arbeider tekstbaserte og analytiske i tilnærmingen til det estetiske. Det medfører naturlig nok at den sanselige opplevelsen i resepsjonen av kunst marginaliseres. Som Jorunn Veiteberg påpeker i; Kunsthandverk, frå tause ting til talande objekt (2011) inneholdt det klassiske kunsthåndverket alle dogmene og tabuemnene som den konseptuelle kunsten avviste. I dagens samtidskunst kan man spore en ny form for tillit til det sanselige, men da ofte gjennom strategier som er forbundet med konseptkunstens fremste grep; anvendelsen av readymades. Den økende interesse for gjenstandskultur kan altså ikke betraktes som en motsetning til det man forbinder med konseptuelle strategier, men representerer heller en kontinuitet som er beslektet med en søken som tangerer den økende omfavnelse av det romantiske og mystiske som har utfoldet seg i samtidskunsten siden begynnelsen av 2000-tallet.

Det tekstile mediet kom for alvor inn i kunsten på 60-tallet da flere kvinner utdannet seg som billedkunstnere og tekstilkunsten var et fagområde som ble forbundet med frigjøring og selvstendighet. Men forutsetningen for denne ekspansjonen ble grunnlagt av Hannah Ryggen (1894-1970) og Synnøve Anker Aurdal (1908-2000), som legitimerte tekstile teknikker i kunstproduksjonen i sine omfattende kunstnerskap. Brit Fuglevaag (f. 1939), Gro Jessen (1938-2003) og Turid Holter (1936-2011) var sentrale kunstnere som revitaliserte vevtradisjoner, stofftrykkteknikker og applikasjonsteknikker som de ga et nytt modernistisk innhold. I kunsten på 80-tallet fortsatte det tekstile mediet å være fremtredende først og fremst gjennom Løvaas & Wagles inspirasjon fra retninger som Pattern & Decoration og Bente Sætrangs (f. 1946) revitalisering av stofftrykkteknikker i monumentale maleriske tekstiler. Det at den polske kunstneren Magdalena Abakanowicz (f. 1930) stilte ut på Høvikodden Kunstsenter i 1977 var av uvurderlig betydning for utviklingen av en eksperimentell holdning til det tekstile mediet i Norge. Abakanowicz fornyet den europeiske vevtradisjonen ved og skulpturere vevde objekter som inneholdt et sivilisasjonskritisk perspektiv. I motsetning til i Norge var tekstilkunst i større grad anerkjent som billedkunst i Polen, noe som fikk en avgjørende betydning for Sætrang som studerte under Abakanowicz i 1974 og som ble tilsatt som den første professoren i tekstil ved Kunsthøyskolen i Bergen fra 1987-93. Dette fikk avgjørende betydning for at de fastlåste kategoriene mellom kunsthåndverk og samtidskunst gradvis ble løst opp. Jan Groths (f. 1938) gobelenger med et minimalistisk vokabular utformet i monumentale installasjoner var et sentralt bidrag til en revitalisering av vevkunstens betydning i samtidskunsten.

På begynnelsen av 2000-tallet vokste det frem en ny interesse for det tekstile. Man finner en eksperimentell og utforskende holdning til mediet som i kombinasjon med andre materialer skaper hybride og komplekse uttrykk som overskrider tendensen til at det tekstile utelukkende blir et tegn på en lite påaktet del av kunsthistorien, som har vært representert av kvinner. Samtidig veves det feministiske temaet inn i presentasjonene, men da i en langt bredere kontekst, koblet opp mot allmenne eksistensielle og sivilisasjonskritiske perspektiv.

Taktil- koloristisk - femmage.

Astrid Runde Saxegaard (f. 1968) bor og arbeider i Kolbotn. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo og har stilt ut på Høstutstillingen, Galleri Soft, Galleri Kube og Kunstnerforbundet. Saxegaard arbeider med det tekstile mediet i et utvidet felt der funne objekter og kontrasterende tekstiler skaper en collage enten i form av skulpturelle komposisjoner eller monumentale veggtekstiler. Hun arbeider med applikasjonsteknikker hvor tekst bringes inn og utforsker materialenes og gjenstandenes etnografiske og kulturhistoriske identitet for gjennom overraskende sammenstillinger å skape en crossover dialog mellom objektene som går på tvers av deres klassifikasjoner og vesensforskjellige bruksfunksjoner.

Det er en drivende frihetsbejaende energi i Runde Saxegaards installasjoner som viser en bearbeidelse av spørsmål rundt kjønn og identitet, kulturell arv og modernitet som uttrykkes gjennom en ekspressiv og pregnant estetikk som grenser til det karnevalistiske. Begrepet kan føres tilbake til den russiske forfatteren Mikhail Bakhtin (1895-1975), som etablerte definisjonen i forskningen rundt middelalderen og rennesansens latterkultur. Ritualer som karneval, narrefest og eselmesse ga folket nederst på rangstigen i samfunnet anledning til å harselere med samfunnets orden og hierarki. Eselmessen, en arv fra middelalderens Europa ble holdt ved juletider der de fattige fikk anledning til å arrangere sin egen messe. Det spektakulære, burleske og humoristiske ble brakt inn i det hellige rommet for å snu opp ned på de etablerte maktforholdene. Kropp og seksualitet, det frastøtte og marginaliserte ble anvendt som et verktøy i kritikken av kirkens dogmer og autoritetsdyrkelse. Karnevalet var på lignende måte et strukturert opprør hvor man levde ut kroppslig forlystelse før man gikk inn i en fase med faste. Det å kommentere hierarkiske strukturer gjennom det karnevalistiske finner man i Saxegaards visuelle univers på flere nivåer. Det ene perspektivet finnes i hvordan det lave og marginaliserte åpenbares i de innsamlede objektene som forbindes med kitsch. Disse materialene representerer det kulturelt frastøtte, det feminine og seduktive. Hun anvender også readymades fra en annen skala av det feminine univers som berører det etnografiske i form av tekstiler som representerer kvinnelige håndverksteknikker som kniplinger, broderier, vevde stoffer eller blonder. Det andre perspektivet finner man i den feministiske intervensjonen som oppløser og kommenterer hierarkier og systemer relatert til kjønn, kultur og identitet. I Runde Saxegaards arbeider finner man en dualisme mellom det seduktive og frastøtende der den psykologiserende sammensetningen av materialer kretser rundt mellommenneskelige relasjoner, temaer som males ut i rommet med en taktil og koloristisk kraft.

I katalogen til Saxegaards utstilling på Galleri Soft nevner kunsthistoriker Jannice Iversen hvordan det finnes berøringspunkter mellom den franske kunstneren Annette Messager og Saxegaards arbeider. Messager arbeider med det tekstile materialet i kombinasjon med fotografi og objekter. I mange av hennes verk inngår mykdyret som gis en kontekst der det speiler dualiteten mellom trygghet og en underliggende frykt. Materialkombinasjonene viser fantasirike møter mellom medier som har hatt innflytelse på Saxegaards innovative kombinasjon av fotografi, video, klær og tekstiler. Et eksempel på det er Kaleidoskop (1998) hvor hun anvender den fragmenterte kroppen som utgangspunkt for en tematisk kretsing rundt kjønn og seksualitet som tangerer en abjekt utforming. I et kabinett som påminner om en garderobe fra 50-tallet henger store kvinnebryst og mannlige kjønnsorgan, som er gjenvunnet av gamle kjoler og sengetøy. Objektene henger fra kleshengere og skapet som minner om en liten celle blottlegger det intime og tabubelagte. De store brystene som henger fra poselignende former kan fortolkes som en ironisk kommentar til et stereotyp kroppsideal som er vrengt og optimalisert for å poengtere aldring og forgjengelighet. I Hysteri (2012) er den visuelle grammatikken relatert til kjønn og identitetsproblematikk utarbeidet i en veggtekstil med en oppsiktsvekkende kombinasjon av historiske og samtidige utgaver av det tekstile mediet. Et åkle i dempede jordfarger ligger over et syntetisk teppe, og ut fra en tigerpels vokser det en rosa pjuskepels med et mykdyr som viser seg å være en mindre utgave av tigeren. Et broderi av Jomfru Maria topper segmentet av lagvise sjikt av tekstil historie.

I sammenheng med Saxegaards veggtekstiler er det relevant å trekke inn Miriam Schapiro som var sentral i bevegelsen Pattern & Decoration og hennes utvikling av begrepet femmage som bestod av maleri i kombinasjon med innhentede brukstekstiler som duker, forklær og blondekrager. Femmage var tuftet på en kombinasjon av female og image, en feministisk variant av begrepet collage. Hun skapte ved denne sammenføringen en syntese mellom en feminin kulturarv og det modernistiske maleriet. Saxegaard bringer inn en sammenføring av håndbåren kulturarv og samtid som skaper et unikt taktil og koloristisk uttrykk i en applikasjonsteknikk som også gir assosiasjoner til Shapiros geometriske og symmetriske komposisjoner.

I enkelte av Saxegaards assemblager anvender hun en applikasjonsteknikk hvor det bringes inn tekst som sys på bokstav for bokstav som billedelementer ved siden av blomstrende stoffer og dekorative elementer. Assemblagene tematiserer det private og intime og har en medial og innholdsmessig forbindelse til Tracey Emins veggbaserte tekstiler som på den ene siden påminner om faner og på den andre siden gir, som i Saxegaards arbeider en assosiasjon til dekorative applikasjoner som man forbinder med en kvinnelig håndverksteknikk. Tekstene i Emins arbeider er et bærende medium ved siden av blomstrede stoffer og innlemming av private brev og fotografier. Temaene kretser rundt kjærlighet, seksualitet, angst og død. Det å bruke assosiasjonen til skolefaner som de fleste forbinder med politisk korrekthet som utgangspunkt for private bekjennelser gir disse arbeidene en særegen kvalitet. Emin har tilført samtidskunsten en betydningsfull dimensjon ved å tematisere tabuemner som er forbundet med en personlig erfaringsverden, relatert til seksualitet, eksistensiell angst, abort og voldtekt. «Det private er politisk» var nittitallets slagord og danner utgangspunktet for Emins kunstnerskap. Det kom tydelig til uttrykk da hun i 1993 på hennes første separatutstilling hevdet at hennes karriere hadde startet for tretti år siden på den dagen hun ble født. Derfor ble tittelen på utstillingen på Withe Cube Gallery: Tracey Emin: My Major Retrospective 1963-1993. Fra da av bestemte hun seg for at hendelser i hennes eget liv skulle forme basen i hennes kunstneriske virke.

I katalogen til utstillingen Ting, Tang Trash (2011) bemerker Veiteberg tendensen man finner i dagens samtidskunst til og inkorporere objekter som viser til en håndverkstradisjon som readymade. I en globalisert vareøkonomi der fremmedgjøringen mellom produsent og forbruker skaper avmaktsfølelse, og der mengden av ting skaper like store mengder avfall, vil samtidskunsten speile dette forholdet til tingen, kanskje også ved å rette et fornyet blikk inn mot håndverksbaserte tradisjoner. I Runde Saxegaards arbeider resirkuleres funne objekter, med Veitebergs formulering oppvinnes de i kunstfeltet, men samtidig representerer de et forgjengelighetsperspektiv. For når nyttefunksjon relatert til gjenstand opphører og langsomt innhylles i glemselens slør kan det fortolkes som en forvandling fra liv til død som kan sammenlignes med det klassiske maleriets stilleben hvor blomster, mat og døde dyr artikulerte en fastholdelse av det flyktige og forgjengelige. Den utstrakte bruken av resirkulerte objekter i Saxegaards arbeider klassifiseres gjennom en estetisk og koloristisk affinitet, som i oppstillinger gir assosiasjoner til et stilleben. De har vært utsatt for et fall ned i kitschens verden eller på andre måter blitt utsatt for en kulturell glemsel, de er hentet opp fra konsumpsjonens dødsone. I følge antropologen Marie Douglas (1921-2007) er enhver smaksdom tuftet på en orden, derfor er forutsetningen i opprettholdelsen av en kultur at samfunnet kvitter seg med et avfall. Saxegaard benytter seg av slike fortrengte materialer som forkroppsliggjør kulturens kollektive ubevisste. Disse antropologiske metaforene drøftes i Saxegaards arbeider der det stilles spørsmål ved inndelingen i rent og urent, det frastøtende og tiltrekkende, det nyttige og unyttige. Paraden av lysestaker, lamper og vaser i marmor formidler nå en resirkulert oppvinning fra loppemarkedet til en kunstkontekst.

Psykologiseringen ved hjelp av absurde sammenstillinger og objektforskyvninger var en utbredt metode i den surrealistiske kunsten og er et kjent grep innenfor dagens samtidskunst. Innenfor den mangfoldige anvendelsen av readymades er brikolasje et begrep som er interessant å relatere til Saxegaards arbeider. Brikolasje utviklet seg på 1950-tallet da tradisjonelle håndverksmetoder som modellering og steinhogging gradvis forsvant fra skulpturen og man begynte å ta i bruk metalldeler og annet urbant byggeavfall i sveisede skulpturer, også benevnt som junk sculpture eller skrotskulptur. Antropologen Claude Lévi- Strauss (1908-2009) beskrev brikoløren som en innovativ gjenskaper av brukte ting som hegner om det mystiske og irrasjonelle. Begrepet anvendes ofte i analysen av kunstnere som arbeider innenfor et sosialantropologisk felt med blikk for strukturelle analyser. Materialene som innhentes arkiveres ofte i form av mengder, som skaper ulike strukturer. Inghild Karlsen benyttet seg av begrepet da hun på Lillehammer kunstmuseum i 2003 utarbeidet en installasjon med tittelen Bricoleurenes Messe hvor hun undersøkte ulike markeders organisering og estetiske utforming i kombinasjon med egne objekter.

Saxegaards brikolasje avspeiler en sensitivitet for objektenes substans som gir assosiasjoner til André Bretons (1896-1966) roman Nadja (1928), som beskriver hvordan hovedpersonen blir besatt av en ung mystisk pike og at dette begjæret smitter over på omgivelsene som ble farget av hennes karismatiske vesen. Opplevelsen av tingene ble preget av hovedpersonens projeksjoner og forelskede blikk som innhyllet virkeligheten i et subjektivt slør. Saxegaards utsøkte materialkombinasjoner maner frem et transcendentalt slør, som uttrykker en kjærlighet til tingenes iboende historier av levd liv, som i sin marginale tilstand var tømt for innhold, men som i oppvinningens øyeblikk blir fylt med en fornyet ekspressiv kraft.