I Astrid Runde Saxegaards arbeider pulserer det en fabulerende utforskning av temaer som omhandler kjønn og seksualitet. Hun har helt siden midten av 1990-tallet arbeidet med det kroppslige og sensuelle i monumentale tekstile tablåer som inneholder det urovekkende og frastøtende. I følge Marie Douglas (1921–2007) er enhver smaksdom tuftet på en orden, derfor er en kulturs opprettholdelse betinget av et avfall. Dette fortrengte materialet som handler om seksualiteten og kroppens irrganger er et tema i Saxegaards fargerike komposisjoner hvor objekter og tekstfragmenter skaper eksistensielle riss som kan relateres til Tracey Emins selvbekjennende applikasjoner. Tekstenes utleverende innehold kombineres med blomstrende stoffer, private foto og brev. Temaene kretser rundt opprivende relasjoner og smerte relatert til voldtekt, abort og angst. Runde Saxegaard reflekterer over tekstilenes egen kulturhistorie som transformeres inn i et landskap hvor håndverkets konnotasjoner til den kvinnelige sfæren gjennomgår nye forhandlinger i møte med samtidens narrativ. Den kulturhistoriske arven anvendes som et readymade som gjennom surrealistiske sammenstillinger skaper et møte mellom fortid og samtid, det typisk feminine versus det typisk maskuline. Det eksisterer en gjennomgående androgyn, skeiv estetikk i verk som Bli med til paradis (2014) eller i Psyke og returbukken (2014) hvor mannlige utstillingsdukker er innvidd i et feminint univers av blonder, damesko, kjoler, kitsch smykker og paljetter. Det frodige markedet av remedier spiller på en humoristisk kritikk inn til konsumpsjonens makt over kjønnet som her utfoldes med en frihetsbejaende energi.

Man finner spor av det som Mikhail Bakhtin (1895–1975) benevner som det karnevalistiske i Saxegaards visuelle univers. Under middelalderens eselmesser kunne folket innenfor et begrenset tidsrom skape et opprør mot kirkens makt ved å innta kirkerommet og slippe løs sin fortvilelse mot hierarkiet med en burlesk humor, senere skulle disse festene legge grunnlaget for karnevalet. Fra disse ritualene kan man trekke noen generelle linjer opp til undergrunnsmusikk, den politiske satiren, pridefestivalene og kunstfeltet. Saxegaard anvender det karnevalistiske for å rette kritiske spørsmål til kjønnshierarkier og hvordan tingenes verden kategoriseres i ulike mapper som hun betrakter med et nytt blikk. Hun løfter frem kitschens potensielle kraft og det lave som assosieres med det feminine og sensuelle. Men tekstilene representerer også en egen etnografisk kulturhistorie basert på kvinnelige håndverksteknikker som eksempelvis kniplinger, broderier, vevde stoffer og blonder. De til dels surrealistiske sammensetningene oppløser og bryter ned hierarkier og segmenterte assosiasjonsrekker relatert til kjønn, kultur og identitet. Fragmenter av fortellinger tar opp i seg eventyrenes glemte potensial, mytenes obskønitet og det forførende og kroppslige relatert til tekstilenes materialitet, som beskytter våre kropper som en ekstra hud. I Bli med til paradis er det mannlige og det kvinnelige så tett sammenfiltret at det er nærliggende å snakke om en spesifikk transkraft som kan settes i sammenheng med det androgyne motebildet og for eksempel Conchita Wurst, som med helskjegg og kjole stod på scenen i Eurovision Song Contest (2014).

Det androgyne har i mange kulturer blitt assosiert med det sjamanistiske og nettopp dette perspektivet spiller arbeidene på gjennom den kjønnskryssende forkledningen som gir assosiasjoner til rekvisitter fra en maskerade. Den tyske antropologen H. Baumann har forsket på gynemimetiske sjamaner i et globalt perspektiv og funnet klare likhetstrekk i den fremtredende femininiteten hos de utvalgte. Androgynitet og sjamanisme er også utredet blant Berdachene hos amerikanske indianere, Langoene i Uganda eller Sarumbayene på Madagaskar. Et beslektet perspektiv trer frem når den greske historikeren Herodot (484–425 f.Kr.) beskrev Enarëërne som hadde synske evner og gikk i kvinneklær. I samler og jegerkulturer måtte sjamanen være i besittelse av mangfoldige egenskaper som innsikt og kontroll over ulike fenomen som værforhold, sykdommer og fremtidige spådommer. Sjamanen stod for en positiv kraft hvor maskuline og feminine egenskaper var avgjørende i utøvelsen av de respektive aktivitetene som dans, musikk, resitasjon, hypnose og jakt. I møte med Runde Saxegaards visuelle univers trekkes fortidens godt gjemte kunnskap frem i dialog med samtidens siste rest av magi, relatert til seksualiteten og kroppens mysterium.​