I.

La oss begynne med språket, siden det vi forholder oss til her er noe som befinner seg et spesifikt sted i forlengelse av hva som er mulig å si. Noe som, hvis vi skal holde oss på noenlunde stø kurs, også utgjør et språk, der det annekterer det formulerte bare for å reformulere det på ny et sted hinsides alle verbale løsninger. Det mangler ikke på gode grunner til hvorfor jeg velger å gå inn i dette her nettopp den veien. Fra mitt første møte med arbeidet til Astrid Runde Saxegaard og helt frem til denne utstillingens tittel - med sin diabolske særskrivning (Først leste jeg “Demon Station”, og før jeg fikk korrigert det for meg selv dukket David Bowie opp i bakhodet: “There are you, you drive like a Demon, from Station to Station” - og da var det et lite helsike å skulle akseptere internt at jeg faktisk ikke hadde lest riktig) - er bruken av tekst, ord og bokstaver noe som fulgt med i en frenetisk maelstroem av uortodoks materialbruk og fullstendig uventede kombinasjoner av både teknikk, innhold og metoder. Og jeg kan muligens skylle det på en arbeidsskade man lett kan pådra seg som skrivende menneske; paralysen og den bunnløse skrekken innfor muligheten at språket ikke bare er noe vi bruker, men noe vi faktisk er. Ord som er blitt oversatt til kjøtt. Vårt ansvar er langt større enn vi har evne til å oppfatte. Huff.

La oss begynne med språket, siden det vi forholder oss til her er noe som befinner seg et spesifikt sted i forlengelse av hva som er mulig å si. Noe som, hvis vi skal holde oss på noenlunde stø kurs, også utgjør et språk, der det annekterer det formulerte bare for å reformulere det på ny et sted hinsides alle verbale løsninger. Det mangler ikke på gode grunner til hvorfor jeg velger å gå inn i dette her nettopp den veien. Fra mitt første møte med arbeidet til Astrid Runde Saxegaard og helt frem til denne utstillingens tittel - med sin diabolske særskrivning (Først leste jeg “Demon Station”, og før jeg fikk korrigert det for meg selv dukket David Bowie opp i bakhodet: “There are you, you drive like a Demon, from Station to Station” - og da var det et lite helsike å skulle akseptere internt at jeg faktisk ikke hadde lest riktig) - er bruken av tekst, ord og bokstaver noe som fulgt med i en frenetisk maelstroem av uortodoks materialbruk og fullstendig uventede kombinasjoner av både teknikk, innhold og metoder. Og jeg kan muligens skylle det på en arbeidsskade man lett kan pådra seg som skrivende menneske; paralysen og den bunnløse skrekken innfor muligheten at språket ikke bare er noe vi bruker, men noe vi faktisk er. Ord som er blitt oversatt til kjøtt. Vårt ansvar er langt større enn vi har evne til å oppfatte. Huff.
For å gni det inn så fortalte meg en god venn en gang for mange år siden under en beruset aften i Berlin, at selv om han foretrakk å ligge med jevnaldrende menn, hadde han i sin ungdom også falt for og rotet med jenter, men valgt de vekk etterhvert, og nå var den veien blitt internt stengt. “It´s a language I dont speak anymore” var hans konklusjon. Jeg tuller ikke, han sa faktisk eksakt så. Det har forfulgt meg i årevis siden.

Det er for all del langt fra unikt at tekst siver inn i et kunstnerskap - mer regel enn unntak, faktisk, og der er ikke få tilfeller der teksten er alt som står igjen etter at kunstneren selv er borte. Men det er annerledes her. Alt er annerledes her. Astrid Runde Saxegaard er definert som tekstilkunstner, og en av de som i senere tid har vært med på å redefinere denne praksisen med en viss insisterende kraft. Og kanskje det måtte gjøres i en tid der en hel generasjon nylig uteksaminerte billedkunstnere med en irriterende selvfølgelighet vekslet mellom maleri, tegning, video og performance som den mest selvfølgelige ting i verden. Noe det jo selvsagt hadde vært hele tiden. Men tekstilkunsten står - som oftest - utenfor grenseoverskridende praksis i forhold til medium; de som driver med dette gjør heller sjelden noen ekskursjoner over til tegning eller skulptur - og i hvert fall ikke noe internettbasert foto-prosjekt. Alle disse andre tingene blir heller trukket inn i tekstilen på forskjellige måter. Og selv med dette tatt i betrakting stikker hun seg ut selv blant de som stikker seg ut. Og jeg tror - men vet overhodet ikke sikkert - at det begynte med en så basic ting som at hun tok tekstilen ut i rommet. At det begynte som et bærende element i scenarier som utviklet seg til installasjoner, og at de skulpturale mulighetene bit for bit ble manifestert i et intrikat nett som blant mye annet fanget opp nettopp språket - først som setninger, så som ord, og til slutt som frittstående bokstaver. Og det er logisk at språket vil få svi når det underkastes denne formen for poetisk progresjon i forskjellige materialer og farger. Det blir kappet opp og satt sammen på ny, og særskrivningen i tittelen er sånn sett helt etter skjema; Demon Strasjon. Og det gjør vondt å lese det, for hva faen er en “strasjon”? Vel, det er det som står igjen som et lingvistisk misfoster og skammer seg etter man har frigjort demonen som skjulte seg i det opprinnelige ordet, den gang ordet var solid og helt. Det er jo ikke hvilket ord som helst heller - det handler jo om noe, og har en viss temperatur i det det hinter til en organisert protest eller markering. Men en demonstrasjon er jo også det å saklig og lettforståelig gjøre rede for hvordan man gjør. Eller hvordan en elektrisk drill fungerer. Eller en ekstern harddisk, musefelle, oppvaskmaskin. Ikke noe av dette er uvesentlig informasjon her; saboterer man språket på denne måten saboterer man også den etablerte forståelsen for det. Og der er det igjen; svimmelheten og høydeskrekken innfor den bunnløse innsikten at språket er oss, og siden språket ikke har noen begrensninger…ja, dere skjønner. Marken begynner å gynge på samme måten som når man forestiller seg rommet mellom to speil snudd mot hverandre.

II.

Nesten alle tekstilkunstnere jeg møtt, bortsett fra to, har insistert på den grunnleggende nærheten til materialet. Vi lager klær av det, og tekstilen er det som er nærmest kroppen. Hva hvis vi snur det perspektivet og tar det i omvendt rekkefølge? Kroppen som det som er nærmest tekstilen? Det høres mer riktig ut i denne sammenhengen, der alle markører indikerer nærværet av noe fysisk, og det er ikke til å lure seg unna en refleksjon over demonene som primært åndelige vesener. Noen påpekte for øvrig den fonetiske likheten i “tekst” og “tekstil” og mutret stille; “Tilfeldig? I dont think so”. Sant, vi snakker noen ganger om “billedspråk” for å gjøre rede for hva en kunstner driver med. Mer sjelden faller det på plass i hvor høy grad dette språket faktisk makter å manipulere sine omgivelser. Like sjelden, faktisk, som det reflekteres noe særlig over at det noen ganger holder med et eneste ord for å utløse en verdenskrig, og at gitt god timing kan du faktisk ta livet av folk utelukkende med et tastatur.

Tekstilkunsten har frem til nylig per se vært et offer for språket. Mediet er helt fra begynnelsen stigmatisert av å øyeblikkelig bli kjønnspolitisk allerede før du får sagt “symaskin”, siden det nesten utelukkende er kvinner som driver med det. Det finnes unntak, selvfølgelig, men overvekten av kvinner er såpass stor at det er vrient å finne noe som tilsvarer. Og det betyr, eller har betydd, at menn i avgjørende posisjoner mer eller mindre ubevist har latt det passere under radaren. Det har vært uinteressant allerede som tanke. Og jeg har sagt det før; det er, bland annet derfor, sannsynligvis det mest mobbede mediet - noe som delvis gir dagens aktiviteter et skinn av indignert revansje, selv om indignasjon ellers ikke er et fremtredende trekk. Egentlig er dette en eneste lang parentes, siden det bare så vidt gir mening i å diskutere mediets forhistorie - men jeg har gitt urovekkende mye tid til å tenke over disse tingene. Også dette er å forstå som en arbeidsskade, er jeg redd.

III.

Demonstrasjonen det siktes til kan se ut å være av den typen politiet er på vei til å oppløse. Men siden det lingvistiske overgrepet allerede har funnet sted står vi der med demonene; eksplosjonen har allerede funnet sted og vi kan bare spekulere i hvordan disse komponentene ble kombinert for å få det til å skje. Den skeivt plasserte dukken (åpenbart av annen etnisk opprinnelse enn meg), det muterte kosedyret (leopard, og ikke nødvendigvis så kosete i det virkelige liv), det transparente partiet, og selvsagt bokstavene, enten applisert med nål og trå, eller hastig skriblet ned som hadde noen veldig dårlig tid og veldig mye å si. Arbeidet er på mange måter kvintessensiell Runde Saxegaard; det er et tredimensjonalt arbeid i et todimensjonalt medium, detaljene er mange og overraskende, og verket motsier seg selv i de voldsomme kontraster som bestandig vil oppstå når man bruker de morsomme og sterke fargene til å formidle noe som kanskje ikke i første rekke er noe å le av. Og den fysiske kroppen, vars nærvær man kan fornemme som en lett ubehagelig følelse av at noen ser på en, er ikke til å se, og er med på å gjøre dette til en negasjon. Som skoene til en nylig avdød som fortsatt står innenfor døren når man kommer hjem fra begravelsen. Eller, med disse fargene, de forskjellige marerittscenarier man håper aldri vil finne sted i den skolen eller barnehagen der ens egne barn befinner seg. Eller, den ugudelige entiteten man selv manet frem ved å rive ordet ut av et annet ord som en for tidlig født baby, som nå ser på deg som ser på arbeidet, i det avgrunnen åpner seg. Og dere vet jo hva Nietzsche sa om å stirre ned i avgrunnen - man bør være klar over at den stirrer tilbake.