Astrid Runde Saxegaard (f. 1968) er utdannet ved Statens håndverks-og kunstindustriskole i Oslo der hun tok en master ved Institutt for tekstil, fra 1990-96. Hun studerte ved Institutt for tekstil ved Reykjavik Myndlista & Handidaskoli i Reykjavik i 1992. Runde Saxegaard har hatt separatutstillinger på blant annet SOFT galleri, Kunstnerforbundet, Galleri 69 og vært festspillutstiller ved Dei nynorske festspilla i Ørsta. Hun har deltatt på flere gruppeutstillinger i inn- og utland, deriblant flere ganger på Høstutstillingen, Gustavsberg Konsthall, Nordfjeldske Kunstindustrimuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum. Hun har mottatt flere arbeidsstipend og er innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nasjonalmuseet og Kunstmuseet KUBE.

Runde Saxegaard multimediale installasjoner utformes ofte som assemblager hvor to og tredimensjonale uttrykk kombineres. Hun arbeider med applikasjonsteknikker hvor tekst og readymades i form av innhentede tekstiler og objekter veves sammen i en særegen ekspressiv dramaturgi. Et tema i kunstnerskapet er hvordan hun utforsker ulike tekstiler og gjenstanders etnografiske og kulturhistoriske tilhørighet. Tekstiler i form av klær, broderier, duker, heklede gardiner, mykdyr, syntetiske pelser og nipsfigurer
man forbinder med kitsch er noe av repertoaret man finner i kunstnerens visuelle verktøykasse. Det er en frihetsbejaende energi i de monumentale verkene, en formal uttrykkskraft som viser overraskende sammensetninger av objekter fra ulike livssfærer som innvier betrakteren i et drømmelignende, ritualistisk univers. Sammenstøtene mellom disse ulike intime avtrykkene i form av heklede små duker eller vevnader, dukker eller lekegjenstander drives inn i en dialektikk mellom det trygge og faretruende, det liv sbejaende og traumatiserte. For i mange av arbeidene pulserer det en underliggende uro, en indre konflikt som viser til det fortrengte og underbevissthetens “stream of
consciousness”.

Ifølge antropologen Marie Douglas (1921-2007) er enhver smaksdom tuftet på en orden og en kulturs opprettholdelse betinget av at noe frastøtes eller marginaliseres. Det er som om Runde Saxegaard innhenter noen av disse fortrengte materialene som bringer inn følelsen av det tapte som befinnerseg på den andre siden av rasjonalitetens kjølige kontrollmekanisme og designbyråenes minimaliatiske fremskrittsoptimisme. Dette temaet finnes på et tematisk plan og i konkret form som når hun trekker inn leopardbuksen eller kitsch og nips skulpturer som en del av komposisjonen hvor lavkulturens symboler reformuleres og tildeles en fornyet betydning. Anvendelsen av det dekorative og kitsch kan også fortolkes som en utforskning av tingenes skjebne relatert til konsumpsjon og et konkret avfall kulturen støter fra seg som utdatert og ubrukelig.

Å lese hennes verk gjennom surrealismens interesse for det underbevisste med begreper som fortetting og forskyvning gir mening inn til hennes visuelle metoder og prosesser. Fortetting viser til hvordan overraskende sammenstillinger av elementer fra ulike livssfærer skaper underliggjøring iform av nye betydninger. Et eksempel på det finner man i verket; Villdyret i seg (2023) hvor en leopardbukse spennes over lydighetens, himmelblå nattkjole. Konflikten mellom begjær, seksualitet og et undertrykkende kvinneideal forplanter seg videre nedover tablået, for i et utspent forklede er det en liten lomme hvor en rødhåret dukke speider utover i rommet. Assosiasjonene føres i retning Pippi Langstrømpe, kvinnens emansipatoriske våpen, klar for nye overskridelser. Under dydens kamuflasje kveiler det seg en metafor for driftslivets begjær i oppdrivende rytmer, hvor en grønn og mørk lilla drakt påminner om gestikulerende maleriske penselstrøk, tentakler eller kamuflerte erigerte peniser. Denne fortolkningen bringer inn forskyvningen som metode da det viser til en indirekte framstilling. Det kan dreie seg om utskiftning av et viktig, men støtende element som fungerer som en fjern hentydning til det tabuiserte som er et gjentagende grep i Runde Saxegaards visuelle grammatikk. I nederste rad finner vi en horisontal strimle med rød maling som gir assosiasjoner til blod som etterfølges av et bånd med frynser. På denne måten repeteres en form for dialektisk spenning gjennom hele komposisjonen i sin helhet og i de små detaljene. Det tematiske innholdet kretser rundt kritiske feministiske spørsmål rundt kvinnens kjønn, seksuelle frigjøring og kroppslige tabuer i et samtidig og historisk perspektiv. Forskyvningen tar også form i det man leser et objekt i lys av et annet som i komposisjonen Nattens visken (2023), hvor et fotografi av Pieta av Michelangelo, i lysende marmor omkranses av heklede små duker som skaper en oppmerksomhet inntil Jomfru Marias klede som et fjernt ekko fra hvordan draperiene i renessansens kunst inneholdt en symbolisering av intimitet og kroppslighet. Det rene og urene, det hellige og frastøtende opererer som en pulserendedialektikk i arbeidet som også trekker inn en metafysisk dimensjon.

I Raud ruin I (2023), finner man en lignende forskyvning hvor engelens draperier skyver assosiasjonen over på den røde tekstile bakgrunnen og den konkrete buen av frynser som spennes fra engelens vinge og oppover i formatet. Kombinasjonen av klassiske skulpturer i gips og tekstiler gir assosiasjoner til Arte Povera og Michelangelo Pistolettos; Venere degli stracci (Venus of the Rags) 1967 hvor en venus figur i gips lener seg mot en haug med resirkulerte klær. Arte Povera ble regnet som en avantgardekunst, oppstod som en reaksjon mot samtidens teknologiske, materielle utvikling i retning av et økende konsumsamfunn. Termen som ble innført av German Celant i 1967 henviser til tredimensjonale arbeider utført i materialer som tradisjonelt ikke har blitt forbundet med en kunstnerisk verdi eller potensial som eksempelvis kitsch, naturmaterialer, resirkulerte materialer, hverdagslige gjenstander eller byggematerialer. Avantgardistiske portretter, utstillingens tittel tar opp i seg denne retningens revolterende paradigmeskifte som skulle endre og inspirere samtidskunst scenen fra 1970-årene og som har hatt avgjørende betydning som inspirasjonskilde for kunstneren. Saxegaards installasjoner bearbeider spørsmål rundt kjønn og identitet, hvor stereotypier omkalfatres og hvor den assosiative metoden reiser spørsmål, tvil og undring i stedet for å servere bombastiske svar. Gjennom sammensetninger av materialer åpnes det opp en tematikk rundt mellommenneskelige relasjoner og eksistensielle temaer som utøves gjennom en taktil, koloristisk ekspressivitet. Hennes konglomerat av sammenføringer overskrider på denne måten et rent essensialistisk blikk på utøvelsen av det tekstile mediet. For i motsetning til den tradisjonelle, materialbaserte tekstilkunsten som utfolder seg innenfor en teknisk disiplin arbeider Saxegaard med funnobjekter eller resirkulerte innhentede objekter som hun oppsøker på loppemarkeder, på nettet og i second hand butikker.

I Hysteri (2012) er den visuelle grammatikken relatert til en kjønnsproblematikk for den mentale lidelsen hysteri ble frem til tidlig på 1900-tallet knyttet til kvinnens biologi og seksualitet og i lang tid var orgasmen en anbefalt behandling mot lidelsen. Den franske professoren Jean - Martin Charcot var sentral i utviklingen av psykeriatri- nevropsykeriatri og psykonalanyse og Sigmund Freud dro nytte av hans forsøk på behandling av hysteri ved hjelp av hypnose som en innfallsport til det underbevisste. Det er interessant hvordan dette begrepet selv i dag ikke er fravristet den kjønnsbetingede oppkoblingen. Hysteri er et ladet tema og et ikonisk verk som drøfter begrepets repressive kjønnsproblematikk er Louise Bourgeois i; Arch of Hysteria, 1993. I Saxegaards installasjon er kvinnekroppens tabu gjentatt i kombinasjonen av historiske og samtidige referanser. Et åkle i dempede jordfarger ligger over et syntetisk teppe, og ut fra en tigerpels vokser det et rosa mykdyr, en mindre utgave av tigeren. Et broderi av Jomfru Maria topper komposisjonen av lagvise sjikt av historier hvor også den kristne kulturarven settes inn som en komponent. Dette berører temaer rundt hvordan synet på kvinnens seksualitet og kropp har blitt forbundet med synd, skam og seksuell tilintetgjørelse. Selv om disse komponentene kan estimeres ut fra verket kan det ikke rasjonaliseres ned til et eksakt innhold, for kunstneren arbeider ut fra drømmenes logikk med det kollektive ubevisste som et sentralt omdreiningspunkt. Det er som om hukommelsens ansamlinger av minner fra fortiden skaper tvetydige, åpne, assosiative situasjoner. Fragmenter av fortellinger tar opp i seg eventyrenes glemte potensial, mytenes burleske vendinger, det lekfulle og humoristiske. Det kroppsnære og sensuelle, det utsatte og sårbare artikuleres ved en gjentagende anvendelse av klær som viser til det intime, kroppens utsatthet og beskyttelse. Like sentralt er plaggenes bærere av tradisjoner, moter, kulturelle strømninger og hvordan seksualiteten annonseres eller kamufleres. Denne åpenbare referansen til kroppslige avtrykk gir også assemblagene et performativt tilsnitt.

Runde Saxegaards kunstneriske virke kan relateres til Arte Povera, Pattern&Decoration Movement og postminimalismens anvendelse av organiske materialer og utvikling av installasjonskunsten. Verkenes titler og surrealistiske trekk kan relateres til kunstnere som Jon Gundersen sine assemblager og Tore Magne Gundersens selvbekjennende, ekspressive tekstile installasjoner. Saxegaard spiller på en psykologisk dualisme som er fremtredende i Anette Messagers arbeider og som Janicke Iversen beskriver i
katalogteksten (Krypto-2007) forvrenger hun verkenes mening fra noe tilsynelatende gjenkjennelig til en psykologisk ladet spenning i retning det traumatiske. Denne vendingen fra uskyld og trygghet til det faretruende gjør seg også gjeldende i Saxegaards bearbeidelse av mykdyrenes uttrykk. Runde Saxegaards visuelle univers tar opp i seg traumene i vår kultur ved å anvende uortodokse og overraskende sammenstillinger. Assemblagene viser til mystiske og uløselige gåter som artikuleres med en eksperimentell, insisterende søken, hvor den formale kvaliteten i det fabulerende universet er like overbevisende og interessant som det tematiske innholdet.